Fortsettelse fra forrige innlegg:
Etter at vi fikk ny time hos gynekologen/ legen ble det tatt en prøve av min kjæres spermier. Her var alt i orden så da begynte pergotime helvete! I begynnelsen var jeg positiv til hormon kuren og taklet den første ganske bra. At jeg var vanskelig å leve under samme tak med kan nok samboeren min skrive under på, men den første var uansett ikke så verst ettersom jeg fokuserte veldig på at dette kunne være det som skulle hjelpe oss.
Den andre kuren var nokså lik, men nå var håpet svekket litt igjen.. Vi ble så veldig skuffet over at første ikke hjalp.
Da jeg ble satt på en tredje kur hadde jeg veldig lyst til å protestere! Det virket jo ikke! Frustrasjonen gikk også ut på at det skulle være en syklus pause mellom hver kur så månedene gikk jo.. Jeg tok motvillig den siste kuren. Passet på når eggløsning var og planla alt så godt som mulig med min kjære. Allikevel.. ingen baby i magen:(
Jaja da hadde vi i alle fall prøvd det også.
Da vi kom til neste time var jeg sikker på at hun da skulle sende oss videre til prøverørs behandling. Men den gang ei.. Hun sa at vi måtte prøve en siste utvei som var røntgen av livmoren og egg lederne. Her blir den satt en kontrast veske inn i egg lederne for å sjekke om det er tett noen steder. Legen sa at mange ble gravide etter denne behandlingen fordi ev. tettheter ble åpnet av presset fra kostrast vesken. Håpet var tilbake igjen, dette kom helt sikkert til å fungere!
Nå måtte det selvfølgelig ventes igjen for å få time og for å få rett timing ift. syklusen. Jeg leste mye om dette på nettet når jeg ventet og ble mildt sagt skremt!! Jeg leste skrekk historier om at dette kunne være forferdelig smerte fullt og ubehagelig.
Da dagen kom og jeg skulle gjennom dette var jeg i en elendig forfatning. Jeg var kvalm og følte jeg skulle svime av hele tiden da jeg satt på vente rommet. Jeg trodde en stund at jeg var blitt syk, men fant ut i det jeg hilste på en veldig hyggelig sykesøster, at jeg bare var så sinnsykt nervøs. Det er første gangen jeg har vært så nervøs at jeg har blitt dårlig. Sykesøsteren viste meg bak en gardin hvor jeg kunne kle av meg og gav meg en grei oversikt over hva som skulle skje. Legen var også veldig flink og hele tiden å forklare hva han gjorde og spurte jevnlig om hvordan jeg hadde det. Dette ble for meg en forbausende ok opplevelse:)
Så til alle dere som gruer dere til en sånn behandling; det er ikke likt for alle! Det var litt ubehagelig da de satt inn den kontrast vesken.. ble liksom litt press. Men det var absolutt ikke noe jeg hadde behøvd å engste meg sånn for. Etterpå forklarte legen at han trodde kanskje det kunne være litt tett i ene eggstokken. Ikke helt, og ikke helt sikkert men kanskje. Vi ble med andre ord ikke noe særlig klokere.
Men nå var det altså gjort og legen hadde jo sagt at dette var tingen for de fleste uforklarlig barnløse så vi fortsatte prøvingen med store forhåpninger!
Dessverre måtte vi troppe opp hos gynekologen atter en gang med dårlige nyheter.
mandag 16. november 2009
mandag 9. november 2009
Utredningen begynner..
Fortsettelse fra forrige innlegg..
Vi ble stadig mer forundret over at jeg ikke ble gravid. Det ble etter hvert til en ting som hang over oss og det virket plutselig som om alle ble gravide rundt oss. Mange vennepar, bekjente og til og med søsken delte ut gode nyheter i hytt og pine!
Jeg begynte å søke litt på nettet.. noe som etter hvert ble dagligdags. Jeg slukte alle råd og all informasjon jeg kom over. Vi prøvde med eggløsningstester og kjerringråd til ingen nytte. Min samboer var lei seg for at ikke baby drømmen gikk som forventet, men i motsetning til meg så klarte han å være positiv gjennom det hele. Jeg ble etter hvert veldig fortvilet og lei meg. Det ble vanskelig å glede seg på andre gravides vegne og, jeg ble lei meg når jeg var på besøk hos andre med barn. Det og jobbe i barnehage og skole gjennom denne tiden var også en utfordring. Ikke så mye i forhold til barna. Jeg var glad for at jeg fikk tilbringe dagene sammen med disse skjønne små. Det som gikk innpå meg var å se foreldrene i samhandling med barna sine. De obligatoriske hundre farvel kosene, bekymringen og beundringen i foreldrenes øyne, og ikke minst gjensyns gleden. Jeg ble veldig rørt av dette, og samtidig påminnet min egen situasjon.
Det og ikke klare å være glad på andres vegne var det verste i denne perioden.. Jeg kjente ikke meg selv igjen i det, og det var ofte gode venner og nær familie dette gikk ut over. Jeg prøvde så klart å skjule det så godt jeg kunne og følte meg som en fæl og misunnelig person.
Vi hadde vært prøvere i nesten to år før vi oppsøkte lege igjen. Vi svarte på en hel del rutine spørsmål og ble henvist til en gynekolog. Det var en lettelse at vi nå endelig skulle få finne ut av dette. Vi fikk brev i posten noen uker senere, og hadde fått time om 3 måneder.. 3 måneder var jo en hel evighet! Det tok litt piffen fra meg.
Men tiden gikk og den store dagen kom endelig. Vi var veldig spente og jeg vet ikke helt hva jeg forventet meg, men hjelp skulle vi i alle fall endelig få.
Når vi kom tilbake i bilen etter timen klarte jeg ikke å holde tårene tilbake. Skuffelsen var stor. Da gynekologen undersøkte meg fant hun celle forandringer. Det var noe jeg absolutt ikke hadde forventet meg. Jeg tok også noen blodprøver. Det ble ikke tatt noen tester av samboeren min. Vi ble sendt hjem med beskjed om å vente i tre uker på svar på testene. Legen sa gjentatte ganger at dette ikke nødvendigvis skyldtes sykdom. Av og til var det bare celleforandringer uten at det betydde noe spesielt. Hun sa at jeg bare kunne slappe av og at jeg ikke trengte å uroe meg. Det var når hun hadde sagt dette fire fem ganger at jeg ble engstelig..
Svaret kom i posten etter tre lange uker med skuldrene langt opp over ørene. Jeg var sikker på at jeg hadde fått kreft og at dette var grunnen til barnløsheten. Jeg hadde til og med planlagt hvordan jeg skulle fortelle det til foreldrene mine. Jeg gikk opp trappene til leiligheten med et brev fra kreft foreningen i hendene.
Min samboer var ikke hjemme så jeg åpnet brevet alene. Jeg tror ikke jeg pustet før jeg hadde lest gjennom de to linjene i brevet.. helt skjelven i bena sank jeg ned på kne midt på stue gulvet. Resultatet var negativt! Det var som om en stor sekk ble løftet av skuldrene mine.
Nå kunne jeg legge det bak meg og fortsette veien mot baby drømmen!
Forts. følger:)
Vi ble stadig mer forundret over at jeg ikke ble gravid. Det ble etter hvert til en ting som hang over oss og det virket plutselig som om alle ble gravide rundt oss. Mange vennepar, bekjente og til og med søsken delte ut gode nyheter i hytt og pine!
Jeg begynte å søke litt på nettet.. noe som etter hvert ble dagligdags. Jeg slukte alle råd og all informasjon jeg kom over. Vi prøvde med eggløsningstester og kjerringråd til ingen nytte. Min samboer var lei seg for at ikke baby drømmen gikk som forventet, men i motsetning til meg så klarte han å være positiv gjennom det hele. Jeg ble etter hvert veldig fortvilet og lei meg. Det ble vanskelig å glede seg på andre gravides vegne og, jeg ble lei meg når jeg var på besøk hos andre med barn. Det og jobbe i barnehage og skole gjennom denne tiden var også en utfordring. Ikke så mye i forhold til barna. Jeg var glad for at jeg fikk tilbringe dagene sammen med disse skjønne små. Det som gikk innpå meg var å se foreldrene i samhandling med barna sine. De obligatoriske hundre farvel kosene, bekymringen og beundringen i foreldrenes øyne, og ikke minst gjensyns gleden. Jeg ble veldig rørt av dette, og samtidig påminnet min egen situasjon.
Det og ikke klare å være glad på andres vegne var det verste i denne perioden.. Jeg kjente ikke meg selv igjen i det, og det var ofte gode venner og nær familie dette gikk ut over. Jeg prøvde så klart å skjule det så godt jeg kunne og følte meg som en fæl og misunnelig person.
Vi hadde vært prøvere i nesten to år før vi oppsøkte lege igjen. Vi svarte på en hel del rutine spørsmål og ble henvist til en gynekolog. Det var en lettelse at vi nå endelig skulle få finne ut av dette. Vi fikk brev i posten noen uker senere, og hadde fått time om 3 måneder.. 3 måneder var jo en hel evighet! Det tok litt piffen fra meg.
Men tiden gikk og den store dagen kom endelig. Vi var veldig spente og jeg vet ikke helt hva jeg forventet meg, men hjelp skulle vi i alle fall endelig få.
Når vi kom tilbake i bilen etter timen klarte jeg ikke å holde tårene tilbake. Skuffelsen var stor. Da gynekologen undersøkte meg fant hun celle forandringer. Det var noe jeg absolutt ikke hadde forventet meg. Jeg tok også noen blodprøver. Det ble ikke tatt noen tester av samboeren min. Vi ble sendt hjem med beskjed om å vente i tre uker på svar på testene. Legen sa gjentatte ganger at dette ikke nødvendigvis skyldtes sykdom. Av og til var det bare celleforandringer uten at det betydde noe spesielt. Hun sa at jeg bare kunne slappe av og at jeg ikke trengte å uroe meg. Det var når hun hadde sagt dette fire fem ganger at jeg ble engstelig..
Svaret kom i posten etter tre lange uker med skuldrene langt opp over ørene. Jeg var sikker på at jeg hadde fått kreft og at dette var grunnen til barnløsheten. Jeg hadde til og med planlagt hvordan jeg skulle fortelle det til foreldrene mine. Jeg gikk opp trappene til leiligheten med et brev fra kreft foreningen i hendene.
Min samboer var ikke hjemme så jeg åpnet brevet alene. Jeg tror ikke jeg pustet før jeg hadde lest gjennom de to linjene i brevet.. helt skjelven i bena sank jeg ned på kne midt på stue gulvet. Resultatet var negativt! Det var som om en stor sekk ble løftet av skuldrene mine.
Nå kunne jeg legge det bak meg og fortsette veien mot baby drømmen!
Forts. følger:)
søndag 8. november 2009
Begynnelsen.. og veien mot ivf. baby.
Begynnelsen og veien mot ivf baby:)
Da jeg var yngre og skulle velge en retning og en livsstil var det ikke viktig for meg å ta en veldig langvarig og høy utdannelse. Jeg hadde ikke store drømmer om en spesiell karriere eller om å tjene spesielt mye penger. Gjennom oppdragelsen og oppveksten min i en familie med mange søsken, lærte jeg verdier som å vise omsorg for , ta vare på og hjelpe. Det var dette som ble viktig for meg når jeg tok mine valg. Etter mye frem og tilbake utdannet jeg meg som barne og ungdoms arbeider. Drømmen min var og etterhvert etablere meg med mann, barn og familieliv.
Jeg var og er ennå en ekte romantiker, og gjennom læretiden lengtet jeg etter den store kjærligheten. Jeg traff etterhvert en forelskelse som fort viste seg å bli et vanskelig og håpløst forhold. Det tok meg noen år å komme ut av det, men bare noen få måneder etter traff jeg mannen i mitt liv.♥
Etter at jeg bestod fagprøven fikk jeg jobb på en skole. Vi hadde da vært sammen i ca et og et halvt år, og drømmen om barn ble fort et tema. Vi fant etterhvert ut at dette var noe vi begge ønsket oss og var klare for. Det var en stor og spennede avgjørelse. Tenk at om kanskje bare noen måneder skulle vi ha en liten baby på vei, magen skulle vokse og et nytt kappittel skulle påbegynnes. Vi var lykkelig uvitende om at dette ville bli en slitsom og følelsessmessig berg og dal bane tur.
I de første månedene tenkte vi ikke så mye over det. Vi levde som vanlig, og når mensen kom va det ikke noen big deal. Vi hadde jo god tid å tenkte at det skjer når det skjer. Da vi ble enige om å prøve å stifte familie va det bare et par måneder til samboeren min skulle reise på et utenlands opphold i 3 lange måneder. Vi fortsatte prøvingen når han kom tilbake men tiden gikk å ingenting skjedde... Nå begynte vi jo å lure litt men tok det fremdeles ganske så med ro. Vi visste at det var vanlig at det kunne ta iallefall et års tid.
Da det begynte å nerme seg ett år var jeg hos legen, egentlig for en helt annen grunn men nevnte det da at vi prøvde å få barn.. Han sa litt om dette med at det noen ganger kan ta litt tid, og pga. de tre månedene min mann hadde vært bortreist kunne vi ikke anse det som at vi hadde prøvd ett helt år. Jeg hadde hatt en gynekologisk rutine sjekk hos legen rett etter at jeg traff samboeren min. Her ble det meste sjekket og alt var i orden, så denne gangen tok legen ingen tester. Jeg fikk beskjed om å ikke tenke så mye på det så kom det nok snart til å ordne seg. Ord som ivf og prøverør var ennå ikke i våre tanker, og vi visste vel knapt hva det var. Vi gjorde som legen sa, reiste på ferier, slappet av og tok en måned av gangen.
Etter hvert ble det veldig vanskelig å ikke tenke så mye på det....
Forts.følger;)
Da jeg var yngre og skulle velge en retning og en livsstil var det ikke viktig for meg å ta en veldig langvarig og høy utdannelse. Jeg hadde ikke store drømmer om en spesiell karriere eller om å tjene spesielt mye penger. Gjennom oppdragelsen og oppveksten min i en familie med mange søsken, lærte jeg verdier som å vise omsorg for , ta vare på og hjelpe. Det var dette som ble viktig for meg når jeg tok mine valg. Etter mye frem og tilbake utdannet jeg meg som barne og ungdoms arbeider. Drømmen min var og etterhvert etablere meg med mann, barn og familieliv.
Jeg var og er ennå en ekte romantiker, og gjennom læretiden lengtet jeg etter den store kjærligheten. Jeg traff etterhvert en forelskelse som fort viste seg å bli et vanskelig og håpløst forhold. Det tok meg noen år å komme ut av det, men bare noen få måneder etter traff jeg mannen i mitt liv.♥
Etter at jeg bestod fagprøven fikk jeg jobb på en skole. Vi hadde da vært sammen i ca et og et halvt år, og drømmen om barn ble fort et tema. Vi fant etterhvert ut at dette var noe vi begge ønsket oss og var klare for. Det var en stor og spennede avgjørelse. Tenk at om kanskje bare noen måneder skulle vi ha en liten baby på vei, magen skulle vokse og et nytt kappittel skulle påbegynnes. Vi var lykkelig uvitende om at dette ville bli en slitsom og følelsessmessig berg og dal bane tur.
I de første månedene tenkte vi ikke så mye over det. Vi levde som vanlig, og når mensen kom va det ikke noen big deal. Vi hadde jo god tid å tenkte at det skjer når det skjer. Da vi ble enige om å prøve å stifte familie va det bare et par måneder til samboeren min skulle reise på et utenlands opphold i 3 lange måneder. Vi fortsatte prøvingen når han kom tilbake men tiden gikk å ingenting skjedde... Nå begynte vi jo å lure litt men tok det fremdeles ganske så med ro. Vi visste at det var vanlig at det kunne ta iallefall et års tid.
Da det begynte å nerme seg ett år var jeg hos legen, egentlig for en helt annen grunn men nevnte det da at vi prøvde å få barn.. Han sa litt om dette med at det noen ganger kan ta litt tid, og pga. de tre månedene min mann hadde vært bortreist kunne vi ikke anse det som at vi hadde prøvd ett helt år. Jeg hadde hatt en gynekologisk rutine sjekk hos legen rett etter at jeg traff samboeren min. Her ble det meste sjekket og alt var i orden, så denne gangen tok legen ingen tester. Jeg fikk beskjed om å ikke tenke så mye på det så kom det nok snart til å ordne seg. Ord som ivf og prøverør var ennå ikke i våre tanker, og vi visste vel knapt hva det var. Vi gjorde som legen sa, reiste på ferier, slappet av og tok en måned av gangen.
Etter hvert ble det veldig vanskelig å ikke tenke så mye på det....
Forts.følger;)
Velkommen:)
Velkommen til bloggen om vår lille ivf gutt:)
På denne siden kan du lese om hvordan jeg opplevde å måtte gå den lange og utfordrende IVF veien for å oppfylle drømmen om baby. Du vil også få et innblikk i mine tanker om graviditeten og etterhvert om fødselen, og starten på livet for vår lille gutt♥
Samt info om ivf,graviditet,fødsel og barn.
Har du noen spørsmål, send meg gjerne sende meg en mail på leah.blogg@gmail.com
Leah
På denne siden kan du lese om hvordan jeg opplevde å måtte gå den lange og utfordrende IVF veien for å oppfylle drømmen om baby. Du vil også få et innblikk i mine tanker om graviditeten og etterhvert om fødselen, og starten på livet for vår lille gutt♥
Samt info om ivf,graviditet,fødsel og barn.
Har du noen spørsmål, send meg gjerne sende meg en mail på leah.blogg@gmail.com
Leah
Abonner på:
Kommentarer (Atom)
