Utredningen begynner..

Fortsettelse fra forrige innlegg..

Vi ble stadig mer forundret over at jeg ikke ble gravid. Det ble etter hvert til en ting som hang over oss og det virket plutselig som om alle ble gravide rundt oss. Mange vennepar, bekjente og til og med søsken delte ut gode nyheter i hytt og pine!

Jeg begynte å søke litt på nettet.. noe som etter hvert ble dagligdags. Jeg slukte alle råd og all informasjon jeg kom over. Vi prøvde med eggløsningstester og kjerringråd til ingen nytte. Min samboer var lei seg for at ikke baby drømmen gikk som forventet, men i motsetning til meg så klarte han å være positiv gjennom det hele. Jeg ble etter hvert veldig fortvilet og lei meg. Det ble vanskelig å glede seg på andre gravides vegne og, jeg ble lei meg når jeg var på besøk hos andre med barn. Det og jobbe i barnehage og skole gjennom denne tiden var også en utfordring. Ikke så mye i forhold til barna. Jeg var glad for at jeg fikk tilbringe dagene sammen med disse skjønne små. Det som gikk innpå meg var å se foreldrene i samhandling med barna sine. De obligatoriske hundre farvel kosene, bekymringen og beundringen i foreldrenes øyne, og ikke minst gjensyns gleden. Jeg ble veldig rørt av dette, og samtidig påminnet min egen situasjon.

Det og ikke klare å være glad på andres vegne var det verste i denne perioden.. Jeg kjente ikke meg selv igjen i det, og det var ofte gode venner og nær familie dette gikk ut over. Jeg prøvde så klart å skjule det så godt jeg kunne og følte meg som en fæl og misunnelig person.

Vi hadde vært prøvere i nesten to år før vi oppsøkte lege igjen. Vi svarte på en hel del rutine spørsmål og ble henvist til en gynekolog. Det var en lettelse at vi nå endelig skulle få finne ut av dette. Vi fikk brev i posten noen uker senere, og hadde fått time om 3 måneder.. 3 måneder var jo en hel evighet! Det tok litt piffen fra meg.
Men tiden gikk og den store dagen kom endelig. Vi var veldig spente og jeg vet ikke helt hva jeg forventet meg, men hjelp skulle vi i alle fall endelig få.
Når vi kom tilbake i bilen etter timen klarte jeg ikke å holde tårene tilbake. Skuffelsen var stor. Da gynekologen undersøkte meg fant hun celle forandringer. Det var noe jeg absolutt ikke hadde forventet meg. Jeg tok også noen blodprøver. Det ble ikke tatt noen tester av samboeren min. Vi ble sendt hjem med beskjed om å vente i tre uker på svar på testene. Legen sa gjentatte ganger at dette ikke nødvendigvis skyldtes sykdom. Av og til var det bare celleforandringer uten at det betydde noe spesielt. Hun sa at jeg bare kunne slappe av og at jeg ikke trengte å uroe meg. Det var når hun hadde sagt dette fire fem ganger at jeg ble engstelig..

Svaret kom i posten etter tre lange uker med skuldrene langt opp over ørene. Jeg var sikker på at jeg hadde fått kreft og at dette var grunnen til barnløsheten. Jeg hadde til og med planlagt hvordan jeg skulle fortelle det til foreldrene mine. Jeg gikk opp trappene til leiligheten med et brev fra kreft foreningen i hendene.
Min samboer var ikke hjemme så jeg åpnet brevet alene. Jeg tror ikke jeg pustet før jeg hadde lest gjennom de to linjene i brevet.. helt skjelven i bena sank jeg ned på kne midt på stue gulvet. Resultatet var negativt! Det var som om en stor sekk ble løftet av skuldrene mine.

Nå kunne jeg legge det bak meg og fortsette veien mot baby drømmen!

Forts. følger:)